Objektivets subjektivitet

En undersøkelse av mulighetene for økt emosjonalitet, ved bruk av et sterkt personlig og strengt subjektivt fortellerperspektiv i bevisst narrativ film.

Jeg har gjennom mine spillefilmer forsøkt å forstå konsekvensen av å velge et sterkere og betydelig strengere subjektivt fortellerpespektiv. Kan dette utlede en følelse av større tilstedeværelse? Kan jeg oppnå en større identifikasjon, sympati og et forestillingsmessig sterkere engasjement hos publikum ved å anvende en streng håndhevelse av det subjektive fortellerstandpunkt. Der jeg aldri viser publikum mer enn det filmens protagonist ser eller opplever?

Med en spillefilm som Prosjektprogrammets kunstneriske arbeide, og med en kritisk refleksjon vil jeg utforske og utdype :

  • Betydningen i valg av fortellerstandpunkt, filmens point of view – for å oppnå en større emosjonalitet og identifikasjon. Er det mulig å forsterke opplevelsen av tilstedeværelse for publikum i forhold til mine tidligere filmer?
  • En utdypning av begrensningene og mulighetene i å benytte virkemidler fra kunstfilmens subjektive fortellerspråk – i en mer karakterdrevet og handlingsdrevet film.
  • Jeg ønsker å diskutere ulike virkemidle for en økt sympatisering med historiens protagonist.

Hvilke begrensninger, for meg som filmskaper, skaper jeg i et valg av det personlige og sterkt subjektive fortellerperspektivet? Hvordan er det mulig å forene det subjektive personlige uttrykket i en films hovedkarakter, med et klart mål om en tydelig fremdrift i historie og struktur? Hvordan lar det seg gjøre å forene et sterkt subjektivt fortellerspråk, en utstrakt bruk av psykologiserende bilder – med en handlingsdrevet eller karakterdrevet film?

Hvor mye kan jeg tillate meg å anvende bilder i narrativ film inspirert av billed- og lydspråket fra den klassiske kunstfilmen?

Jeg søker en dypere forståelse for de begrensninger og muligheter som oppstår når den visuelle og auditive informasjonen utelukkende samsvarer med det som er tilgjengelig for filmens protagonist, og informasjonen plasseres i en oppstillingsstruktur lojalt med protagonisten. Publikum får aldri se, føle eller oppleve noe annet enn protagonisten. Når han ankommer et rom, så ankommer vi sammen med ham. Vi ser han aldri ankomme. Når han forlater det, så forlater vi det sammen med ham. Vi dveler aldri ved de som ser etter ham. – Om ikke protagonisten velger å snu seg, da.

Utledes det en større emosjonalitet og en større forståelse, eller fremtvinger jeg det klaustrofobiske og antipatiske ved denne subjektiviseringen av historien?

Objektivets subjektivitet årsrapport 2013

-->