STEDSBEVISSTHET I MUSIKK -å rekontekstualisere fornemmelsen av et annet sted

IDEEN OM ET ANNET STED

Klang og rom er uløselig forbundet. Klangen blir formet av rommet den befinner seg i, mens rommet oppstår med klangen som utbrer seg i det. Omgivelsene og relasjonene de har til kunstverket bidrar til å sette det i kontekst. Sammen med vårt kognitive apparat er det konteksten og omgivelsene som avgjør våre fortolkninger av ytre stimuli og handlinger i verden rundt oss. Prosjektet handler om å øke bevisstheten om situasjonens og kontekstens betydning for persepsjon og fortolkning. Ut fra dette springer tanken om at å orientere seg i det ukjente er sentralt for å forstå fremmede perspektiver. Spørsmålet er hvordan jeg i en musikalsk sammenheng kan skape en betydningsoverføring som påvirker vår persepsjon og forståelse. Det estetisk sentrale i arbeidet er fornemmelsen av et annet sted.

Dette arbeider jeg med ved å selv tre ut i uklare situasjoner. Jeg tilnærmer meg steder som har eller kan fylles med betydning som står i forbindelse med prosjektets grunnidé, eller ha potensiale for betydningsoverføring, som innebærer en type forflytning eller iscenesettelse. Innen rammen av prosjektet lager jeg tre større musikalske verk – immersive, konstekstinformerte “situasjoner”, iscenesettelser, forestillinger eller konserter – som krever et offer av publikum. Verkene blir informert av stedene jeg tilnærmer meg, en fortolket refleksjon filtrert gjennom meg. Det blir en musikk som trigger en bevissthet om noe utenfor musikken selv, som blir betydningsfullt for hvordan verket oppfattes.

Konkret gjør jeg akustiske målinger, feltopptak av soundscapes, syntetiserer lydmateriale, bearbeider found music, og lager abstrakte utholdte lydstrukturer med akustiske instrumenter, og multikanals-høyttaleroppsett i ulike konfigurasjoner. Som visuelt kontrapunkt kan brukes eget lysdesign, abstrakte mønstre i videoprojeksjoner eller filmet konkret materiale.

KONTEKSTENS BETYDNING FOR PERSEPSJON

Da abstrakt tenkning utviklet seg for kanskje mer enn 200 000 år siden, var det et stort gjennombrudd i menneskets historie. Gjenstander kunne symbolisere noe annet enn seg selv. Slik symbolsk tenkning er en tidlig form for lagring av kunnskap og erfaring utenfor den enkelte persons hukommelse. Det la grunnlaget for myter som forklarte samfunnsordenen og etablerte kulturelle mønstre, som har fått enorm betydning for de menneskelige samfunn og deres verdensbilder. Det skjer i en gitt tid, med gitte livsbetingelser, i et gitt landskap. Vi identifiserer, tolker og forstår innen kjente rammer, basert på det vi allerede kan om mønstre og symboler. Slik fungerer vårt kognitive apparat. Hele sammensetningen av våre kognitive kulturelle og logiske kart som vi tolker stimuli ut fra hviler på det tilgjengelige territoriet kulturen har og har hatt. Landskap- og stedsforståelse er derfor sentralt når vi skal prøve å forstå konteksten.

Ettersom det kontinuerlig og alltid foregår utskifting av individer i alle roller, vil stabilitet aldri bli mer enn en utopi. Det leder til behov for konstant orientering. En evigvarende ustabil tilstand ligger åpen for påvirkning, manipulasjon og suggesjon. Vi tror vi vet. Vi tolker og feiltolker på bakgrunn av tilgjengelige, ofte mangelfulle, kognitive strukturer.

IMMERSIV METODE

Ett trekk ved samfunnsutviklingen er økende tilrettelegging, forenkling og systematisering av omgivelser, prosesser og oppgaver. Dette ses i hovedtrekk som positivt og ønskelig, men det er viktig å finne god balanse for å unngå at det bidrar til forsløving og ensretting. Hjernen er i konstant endring og utviklling. Den trenger friksjon, motstand og konsentrasjon. I møte med god kunst blir ikke egne forventninger bekreftet, men vi blir tvunget til refleksjon og fleksibilitet i fortolkningen.

Å rekontekstualisere en fornemmelse av et annet sted innebærer en forflytning til noe ukjent som krever en aktiv holdning av oss. I prosjektet forsøker jeg å aktivere en slik fornemmelse gjennom helhetlige immersive kunstneriske erfaringer. Ideen er å risse opp og forsøke å skape en nærværende fornemmelse av hva stedet er eller har vært, har betydd, eller kan komme til å bety. Det er ikke begrenset til kun geografiske steder, men omfatter også andre perspektiver, andre tider. Forflytningen til noe ukjent er slik som noe utopisk. Utopier (ikke-sted) har gjerne betydningen ugjennomførlig idé i noe fremtidig. Utopier er i sin natur utilgjengelige – de er ingensteds annet enn i våre forestillinger og er uansett også kun fremtidige ruiner, som rester av tanker og ideer.

Prosjektet motsetter seg tankegangen om tilrettelegging – gjennom tidsskalaen, det imaginære, utilgjengelige og anstrengende. Land music – utledet av kunstbegrepet land art – blir en måte for meg å møte dette på. Det innebærer en stedsforankring av enten tilblivelseskontekst og/eller realiseringskontekst med høye krav til publikum, et visst ubehag, stor skala, utilgjengelighet, fremmedhet og lite informasjon. Det må ligge en forpliktelse i situasjonen.

Dette jobber jeg med ved å skape uklare «situasjoner» (iscenesettelser) der publikum må gjette hva som egentlig foregår – kanskje må man ta del i verket – og skape en atmosfære som antyder et utzoomet tidsperspektiv og ustabilitet. Jeg spenner opp en situasjon som legger beslag på mange sanser over lang tid og skaper en forpliktende relasjon til publikum. Format, kontekst og sted blir knyttet til det lydlige, musikalske og tematiske innholdet. Som en følge av dette er det nødvendig at jeg selv, i prosessen med å skape slike situasjoner, utsetter meg for et ubehag, for noe ukjent langt utenfor komfortsonen. Jeg bruker klangen av stedet, i mange betydninger, og rekontekstualiserer med stor tidsskala og stor landskapsskala fornemmelsen av et annet sted.

ARBEID OG FORELØPIGE RESULTATER

«Comfort Music» (2015) etablerte en uklar situasjon ved å ekskluderte deler av publikum fra konsertarenaen Vulkan til den forlatte Åsen nødsentral – bygget i all hast i 1962 i forbindelse med Cuba-krisen med tanke på krig eller sabotasje på det ordinære telenettet. I Åsen nødsentral oppsummeres behovet for basal kommunikasjon. Musikken var lange, nærmest overflateløse lydsituasjoner.

I 2017 reiser jeg til Mir i Sibir, Russland. Her ligger et nedlagt diamantdagbrudd med en sjeldent sirkulær konisk form av enorme dimensjoner. Hensikten med prosjektet er å samle lyd- og bildemateriale fra dette tomrommet og fra reisen, som med grunnet sin gradvise tilnærming, tilfeldighetene og spontane møter med folk blir like viktig som selve reisemålet. Dette materialet – som bl.a vil være akustiske målinger (impulsrespons), opptak av lydlandskap (soundscape), foto og film samt intervjuer, samtaler, refleksjoner og inntrykk – brukes til å lage et nytt kontekst-sensitivt audiovisuelt dokumentarisk verk.

I 2018 tar jeg erfaringene fra de foregående verkene videre inn i et situert verk på et nærmere angitt sted i Østlandsområdet. Stedets konnotasjoner åpner mange fortolkningsmuligheter. Publikum vil få et minimum av nødvendig informasjon og busses frem til stedet, som vil være hemmeligholdt. Her vil ulike posisjoner i landskapet brukes og aktiveres til ulike tider gjennom kvelden og natten med multikanals høyttalere og lys. Musikken vil stå sentralt integrert – helt nødvendig, men ikke i seg selv tilstrekkelig – i arbeidet. Uvisshet, uforklarte situasjoner, av lyd, av historie, tidvis bildemateriale, og fengslende hendelser som utvikler seg i verkets geografi, vil prege verket. Publikum vil måtte finne sine måte å ta seg frem på, orientere seg, posisjonere seg. Hver lyttererfaring vil være forskjellig. Verket vil problematisere menneskenes langsiktige kommunikasjonsproblem.

 

 

-->